(PressFire.no): «Skogdal» fanget interessen min det sekundet jeg først så et skjermbilde.
Hvordan kan det ikke fange interessen, liksom? Se på det da!
Det er blyantstreken til Kay Arne Kirkebø som virkelig skinner på sin egen merkelige måte der han gjenskaper den fiktive norske bygda Skogdal.
Med nittitallet som bakteppe har han skapt ikke bare bakgrunner som viser Skogdal fra sitt beste (og verste) – på en helt konge realistisk-men-ikke-realistisk måte.
Her er det også en haug av personer å møte og spillekort å samle, gjengitt i svart-hvitt og herlig detalj, selv om stilen samtidig har et snev av barneskole i seg.
Jeg aner ikke om denne stilarten har et navn, men Kirkebø-sk burde inn.
Det må ha tatt evigheter å tegne alt, men det har vært verd det!
Sammen med lillebror Erlend, som tidligere lagde «ICEwall», har han laget «Skogdal» – som er et såkalt deck builder-spill, ispedd et element av roguelike.
Det betyr at du gjennom spillingen skal sanke en haug med kort som enten angriper, forsvarer eller tilfører deg og fiendene effekter under kamp.
Der «Armhevingar» gir deg mer energi og styrke, vil «Irriterande plystring» gi to nye kort på hånda. «Død fugl» gir negative tanker, mens «Sexy Posering» får fienden til å fly i flint.
For hver runde i kampen har du et satt antall trekk å gjøre basert på energinivået ditt (som kan gå opp eller ned basert på det som skjer), og fiendene gjør sitt etter endte trekk.
Taper du er det bare å starte på nytt, men nye kort du har låst opp kan nå dukke opp i den neste runden din.
Med deg har du også kumpaner (der den første er en bestevenn, som alltid vil være det første kortet du plukker i en kamp) som tilfører sine egne angrep, statuseffekter eller beskyttelse.
Det er lagt opp til at du skal runde spillet mange ganger for å nøste opp i mysteriet som har rammet Skogdal – folk har blitt kjempeaggressive! – og i de neste rundene dine forandrer allerede besøkte områder seg noe, som igjen låser opp nye veier du kan ta.
Det betyr også nye fiender, som gjerne har egne triks på lur.
Noen fyller for eksempel opp hånda di med rask som gjør skade på slutten av runden, mens andre lader opp angrepene sine over flere runder – her er variasjonen stor, og du kan legge opp ruta gjennom Skogdal for å enten møte på eller unngå fiendene du vet er der.
Ofte har motstanderne unike evner som gjør kampene mindre repeterende, og noen vil til og med bruke dine egne kort mot deg – eller gå i surr dersom du treffer dem med bananskall og bønneladet fislukt.
Hver nye vei blir lengre og lengre – og antallet kort du får på hånda kan raskt bli for stort, så det gjelder å forsøke å holde både fiender og jønk i sjakk.
I tillegg låser du opp nye helter å bruke for hver gjennomspilling, som har sine egne startkort.
Som Steven, en person jeg aldri før har sett noen plass som helst, som bruker mer energi på alt, men som til gjengjeld har en haug med aikido-grep.
På starten av hver runde kan du velge figuren du vil spille som og en bestevenn, og det får rundene til å føles temmelig unike.
Det er generelt utrolig mange forskjellige figurer å ha med seg eller møte på, og spillet har enda ikke gått tom for ting å låse opp for meg, selv om jeg er nesten 20 timer inn.
Spillingen fungerer generelt utrolig godt.
Slappe animasjoner, joda, men den sjarmerende stilen og det gode gameplayet gir alvorlige symptomer på «jeg skal bare ta én runde til» her. Og vips så har det gått enda en time.
Her har det blitt jobbet godt med balanseringen av kortene du sanker, og det er sjeldent jeg føler at jeg er «låst» til et enkelt spor som er mye sterkere enn andre.
Variasjonen i de svært mange kortene er også enorm, og det er alltid morsomt å se både navn og bilde som følger med – de har gjerne referanser til film, memes og andre spill.
Faktisk er det lagt opp til at du kan «spesialisere» deg innenfor enkelte kortsamlinger også, der jeg forsøkte meg på en runde som fyllik, med en «Drikkekompis» som bestevenn.
Han fôrer deg med drikke gjennom kampen, som fyller opp en egen rus-måler, og som etter hvert gir både pisse-i-buksa-angrep, rapeforsvar og som kan ende i en blackout.
Det er hundrevis av kort i spillet, som bortimot alle er helt fantastiske!
Ikke dårlig, altså – men det er fortsatt noen ting å sette fingeren på her.
Som med mange andre kortspill av denne typen henger hele løpet ditt i en tynn tråd om du er uheldig med hvilke kort som kommer nå – men det er også vanskelig å spå hva som skjer framover i «runden».
Flere ganger har jeg jobbet meg gjennom banene og testet ut kortsammensetninger for så å møte en boss som er umulig å slå fordi jeg ikke har de riktige kortene med meg.
Det er teit, og jeg har hatt flere 20-30 minutter lange løp fisle vekk fordi jeg bare trakk kort jeg ikke kunne bruke.
Jeg skulle også ønske at jeg bare kunne velge meg startkort og bestevenn helt fritt fra starten av, i stedet for at jeg får tre tilfeldige å velge mellom hver gang jeg starter en runde.
Ettersom jeg bare kan gå ut til hovedmenyen og starte på nytt for å få tre nye valg slik at jeg kan gå for kombinasjonen jeg trenger for å starte builden jeg ønsker meg, så føles det litt unødvendig.
Men kanskje aller verst: Jeg måtte rett og slett skru av musikken i spillet temmelig raskt, etter at de sanmme slitsomme Jokke-aktige kamplåtene (med norsk tekst, ofte om kuk) rullet om og om og om og om igjen.
Det er et sjokkerende irriterende element i et spill hvor du befinner deg på en kampskjerm 95 prosent av tiden, og det gjør jo også at jeg ikke får hørt senere låter i spillet om jeg ikke går inn og skrur opp lyden manuelt.
Flere av kampene har egne lydspor som jo kan være verd å høre en gang eller to, men også disse går på repeat. Det er ikke så kult å høre en låt om Jesus og biting av pikk fire ganger på rad hver gang jeg møter bedehus-gjengen, liksom!
Disse elementene er litt slitsomme, men «Skogdal» er likevel noe så herlig som et knallgodt deck builder-spill satt til en liten norsk bygd, som både engasjerer med spillbarheten og det visuelle.
Om du er en fan av deck builder-sjangeren (og stilen) er det ikke noe å snakke om, det er bare å sette seg i rånebilen og kjøre til Skogdal!
En firer av det råsterke slaget.
